John Chen was born in Oslo on December 20^th, 1991 and has up to now lived in Lørenskog County. John has always had a passion for music and started to play the piano when he was five years old. John finished his bachelor degree spring 2012 in Barratt Due Institute of Music, a leading music institution in Norway and his teacher was professor Einar Steen-Nøkleberg. Fall 2012, he started Master Degree studies in New England Conservatory of Music. He has participated in distinguished Master Classes and music festivals including Meisterkurs für Klavier in Hannover (Germany), Aspen Music Festival (USA), Bowdoin International Music Festival (USA), International Summer Academy in Salzburg (Austria), Margess International Music Festival (Switzerland) and Valdres Sommersymfoni (Norway).

John is currently regarded as one of Norway’s most promising young talents. He made his debut as a soloist with the Valdres summer symphony orchestra when he was 12. Since then he has performed with the Romerike and Asker Symphony Orchestra, the Brussels Chamber Orchestra, the Oslo Symphony Orchestra, the Norwegian Radio Orchestra and Trondheim Symphony Orchestra. As a recitalist John has performed at the National Norwegian Opera & Ballet, the Olav’s Hall in Trondheim, the Oslo Grieg Festival, Drøbak Church and numerous recitals at Barratt Due Institute of Music. He has also performed in many concerts and arrangements in Norway, including the 100th anniversary of Oslo Music Teachers Association at the University aula, the Oslo Chamber Music Festival, the fairytale about Mozart with Minken Fossheim, concerts in Grieg’s home at Troldhaugen, the Museum of Vigeland and the Munch Museum. John has also performed abroad: in Germany, Switzerland, Austria, and Maine in USA as well as in a duo concert in Brussels, Belgium. December 2008. On January 1^st, 2007, John played the piano in a New Year’s Concert which was broadcast on Norwegian national television (NRK1) as well as several African countries. He has also played the piano on other national radio programs this year. In 2010, he was one of five finalists during the Norwegian Broadcasting Corporation National EBU-competition “Virtuos”. In May of 2011, he had a concert tour in Spain.

John has received many national and international prizes, including six First Prizes in Norway’s Young Musician Competition 2003, 2005, 2006 and 2007 with solo and chamber music and three First Prizes in the Sparre Olsen-Competition (2005, 2006 and 2009). He was also awarded “Best Artistic Performance of Sparre Olsen” and Prize of Honor. On September 2010, John won the Third Prize in  Princess Astrids music prize and Third Prize in the Solo Piano in Concours Grieg-, an international piano completion which this time had 62 participants from 21 countries. John has also received the other awards for talent and scholarships, including Ånun Lund Rej’s trust for young talents, Rønning Legacy for the performing musicians and cultural scholarship from Lørenskog County.

Flyet landet i Malaga. Allerede da ble vi møtt med eksotiske palmer og vakre hager. Spenningen lot seg ikke vente. Rundt omkring i Spania er det mange severdigheter som man absolutt burde få med seg. Blant annet har vi Alhambra slottet, Nezrid palasset eller Generalife bare for å nevne noen få. Det var også vakre katedraler i alle byene. Katedraler som er preget av gotisk stil, eller som har en blanding av både renessanse, gotisk og muslimsk arkitektur. Eksempelvis har vi Santa Maria kirken i Ronda. Ved begynnelsen av reisen, hadde vi leid inn en bil slik at vi kunne kjøre fra by til by.

Før konsertene fikk jeg som oppgave å ringe  de lokale arrangørene for å avtale prøvetid før konserten og fortelle dem om min ankomst. De lokale arrangørene, som var medlem i organisasjonen Juventudes Musicale var alle sammen kjempehyggelige og inviterte oss ut til middag etter konsertene. De lokale arrangørene bestod som regel av to til opp mot rundt 8 personer.

Den første konserten var i Motril, en liten hyggelig by. Konserten i denne byen skulle foregå i et kultursenter. Et senter hvor man gikk for å se på film, teater og konserter. Alle prøvetidene på flyglene hadde blitt satt opp før turnéen. Men fordi jeg følte at prøvetiden på konsertflygelet i Motril, som lå på to timer (i tillegg til at jeg fikk nesten ikke øve dagen før pga. flyturen) ikke var nok, spurte jeg om ekstra tid når jeg ringte konsertarrangøren. Dette gikk desverre ikke fordi senteret var visstnok opptatt da. Arrangøren lot meg derfor øve på flygelet hjemme hos dem i tilegg til prøvetiden. Dette var kjempesnilt. Etter det, viste han oss hvor konserten skulle være.

Etter konserten, tok arrangøren med oss rundt i byen hvor vi fikk opplevd litt musikk fra to sjangre sammensmeltet, flamenco og pop før vi dro til en pub for en pils. Det spesielle med Motril var at man fikk en tapas gratis per pils man kjøpte. For hver pils, fikk man forskjellig tapas. Noen ganger kunne det hende at enkelte bestilte i overkanten litt i overkanten mer enn det man tålte (rykter vi ble fortalt).

Vi ble i Motril to dager før vi dro videre til Almuñecar.

Det første vi ble møtt med i Almuñecar, var strand og sol. En sjarmerende by. Byen virket også veldig liten. Vi ankom byen ganske tidlig på dagen, så det ble litt tid til sightseeing før prøvetiden. Sightseeingen foregikk for det meste rundt stranden. Det lå nemlig et platå der hvor man kunne få et overblikk over hele den skjønne byen. Resten av tidene satt vi ved stranda og nøt den deilige solen og plukket fine steiner. Ved stranden lå det en kinesisk restaurant, som vi bestemte oss for å gå og spise hos. Folkene i restauranten var kjempehyggelige og vi ble tilbudt skyss til konsertstedet. Desverre dukket det opp noe som gjorde at jeg ikke kunne øve med en gang. Så nok en gang, ble jeg tilbudt å øve på denne konsertarrangørens flygel hjemme hos henne. Hun bodde i et stort hus oppe på et fjell i Almuñecar, så man hadde panoramautsikt ut til stranda og byen mens man øvde der.

Jeg fikk senere vite at den lokale arrangøren her var egentlig tysk, noe som var ganske interessant. Hun hadde kjente visst også en ganske stor del av musikkmiljøet rundt i europa.

Publikum ble fornøyde i Almuñecar. Hun arrangøren spurte til og med om at hvis jeg hadde lyst, så kunne jeg komme neste gang også. På det forutsetning at jeg ordner reisekostnadene selv, siden organisasjonen hun tilhørte er en non-profitt organisasjon.

Dagen etter, dro vi videre til Sevilla, storbyen Sevilla. Byen hadde sin sjarm og var især kjent for sine tyrefekting forestillinger. Folk fra hele Spania dro til Sevilla bare for å få med seg en forestilling. Derfor ble det desverre vanskelig for oss å få skaffet seg en billett, hvis man ikke hadde planlagt dette lenge før. Men det var her et av de større problemene dukket opp.

Byens komplekse veinett bestod nemlig nesten bare av enveiskjøringer og smale gater. En rett strekning varte ikke lenge – før man måtte føye seg til en ny enveiskjøring. Dette er selvfølgelig ikke noe problem for den dagligdagse Sevillaner. For den moderne bilkjørende turist er GPS vårt hellige våpen. Bevæpnet med en GPS, kunne man begi seg hvor enn ukjentheten lusket rundt hjørnet. Men det gjelder ikke når man kjører enveiskjøringer med et utdatert kart. Vi ble stadig bedt av GPSen å kjøre den motsatte retning av enveiskjøringen. Bot/dødsønsket i gruppa var selvfølgelig ikke så veldig sterkt, så vi måtte bare føye oss til og kjøre rundt halve byen før vi så hotellet, nok en enveiskjøring unna. Heldigvis kan man kjøre i revers mot enveiskjøringen. Dette ble redningen vår.

Vi skulle være i byen to dager. Den ene dagen skulle være en fridag, men jeg kunne likevel øve på flygelet i konsertsalen. Konsertsalen befant seg i nok et kultursenter. Men denne gangen i et senter som var mye større. Vi dro dagen etterpå videre til siste konsertsted, nemlig Cadíz.

Cadíz er en vakker liten by som ligger i en øy. Byen er omringet av strender (som vi desverre nok ikke fikk tid til å ta turen innom). Etter å ha booket oss inn i hotellet dro vi rundt i byen. Her skulle konserten foregå i en musikkhøyskole. Jeg fikk ganske mye øvingstid på flygelet før konserten denne dagen så det var ikke så mye jeg fikk sett rundt i byen. Arrangøren her ble kjempefornøyd og spurte om jeg hadde lyst, så kunne jeg få spille i Cadíz neste år også – men i et større teater i stedet og innleid flygel.

Alt i alt var det kjempegøy å kunne få denne sjansen til å spille i turne i Spania. Publikum var kjempepositive, og ekstranummeret ble flittig brukt. Arrangørene var også kjempehyggelige og inviterte oss til middag etter konsertene. Middag, som var rundt 20-21 tiden. For i Spania var det vanlig å spise tapas, små retter som blir spist under koselig småprat.